Trude Viken: Bak Fasaden

Written By Maren Kjærnes

Hilde Mørch
Kunsthistorisk Prosjektsenter
Juni 2022

THIRTY-YEAR-OLD WOMAN

You´ll love

my shiny

nose

my stretch marks

my blackheads

my writings

my ailments

my quirks

and my cats that go

with being a spinster

or else you won´t love me (1)

 

Diktet er hentet fra portugisiske Adília Lopes (2) diktsamling Obra (Mariposa Azual, Lisboa 2000), som skriver om sin verden, slik hun kjenner den. Det inkluderer sterke minner uten forsøk på å estetisere eller opphøye – lik det kunstneren Trude Viken (f. 1969, Lødingen i Nordland, Norge) gjør i sine sterke, sårbare portretter og figurkomposisjoner. Portrettene – også kalt dagboksnotater – Diary Notes - er direkte, ærlige og avslørende møter med henne selv og forholdet til omverdenen; portretter som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. De fremstår mer i form av masker, som vil vise og formidle det vi skjuler bak mer eller mindre vellykkede fasader. 

Hvem er vi når vi ikke spiller? Hvem er vi når vi kaster maska? Og hvem er de andre bak all staffasjen? Hvem kan vi stole på er seg selv? Som Adíla Lopes´ dikt er Trude Vikens kunst et forsøk på å motvirke kaos; å etablere en viss orden og kjennskap til hvem hun er – som kunstner og menneske. Det handler om å finne sitt kunstneriske uttrykk, sin identitet som kunstner, om å skape forbindelser og nye sammenhenger. Kanskje også et forsøk på å rette opp noe av ens egen sammensatthet – og ikke minst den store sammensatte verden. Det er bilder som kan tolkes på både mikro- og makroplan.

Dikteren Adília Lopes regnes som en av de siste tiårenes viktigste postmoderne portugisiske forfatterne, og har samarbeidet med flere viktige portugisiske kunstnere, inkludert den internasjonalt kjente kunstneren Paula Rego i utgivelsen Obra (2000). Paula Rego har siden 1950-tallet spilt en nøkkelrolle i redefineringen av figurativ kunst – internasjonalt - og er en kompromissløs kunstner med stor kraft som på mange måter har revolusjonert måten kvinner blir fremstilt på. Og nettopp Paula Rego er en av Trude Vikens viktigste inspirasjonskilder - som hun på en reise i Portugal i 2011 oppdaget for alvor – og som er en kunstner hun stadig vender tilbake til. 

Prosess

Gjennom arbeidet med portretter har Trude Viken funnet frem til sitt helt særegne uttrykk; et uttrykk som hun tar med seg videre inn i de store figurkomposisjonene. Hun jobber intuitivt, og motivene kommer av seg selv. På enkelte bilder har hun benyttet et tynt lag med maling, andre er påført tykke, pastose og djerve lag. Penslenes grove spor er tydelige, og selve prosessen sitter i bildene. De tykke lagene skaper i noen bilder en tekstur som et slags terreng; fysiske, taktile og sårbare landskap som en tilleggsdimensjon til motivet. Ansiktene er som eltet og knadd i maling med et usannsynlig rikt følelsesregister. 

Fargekombinasjonene er utradisjonelle og modige, og det er en sjelden intensitet i måten Viken «graver» ut og former sine motiver på. De uttrykker friskhet og er sjelden overarbeidet. En tykk, knudrete og grov overflate innebærer imidlertid ikke alltid sterke følelser og inderlig engasjement. Den er ikke mer følelsesladet enn en overflate med tynn maling, selv om ekspresjonistene selv mente det. Trude Viken klarer på en overbevisende måte å formidle den rå sannheten – som med de tykke malingslagene nesten blir fysisk; noe en får behov for å berøre, der det taktile synes å være sanset i malingen.

Portrettene - Dagboksnotatene

Dagboksnotatene startet som en utforskning av selvportrettet og et forsøk på finne sitt eget uttrykk, men utviklet seg raskt til noe større og mer og allment. De uttrykker et menneskes mangefasetterte følelsesregister - et mørke og en ærlighet som appellerer og som folk kjenner seg igjen i. Med et samfunn som på mange plan dyrker det perfekte, blir det desto viktigere at kunsten kan bidra med å uttrykke hva det vil si å være menneske – i all sin bredde og mangfold. Dagboksnotatene er som et enormt stort familieportrett, som et familiealbum på godt og vondt, som ærlig avslører familiekonflikter, skjulte hemmeligheter, og frykten for å bli avvist. Portrettene er utført i små formater, men har ved flere anledninger vært montert i monumentalformat - tett i tett som en installasjon - senest på Vestfossen Kunstlaboratorium i 2021 – med hele 259 selvportretter.

Under Oslo Open i 2021 presenterte hun seg selv slik: «Portretter fra den grå hverdagen er de som fanger min interesse aller mest. De har utviklet seg til fabuleringer over hvordan vi har det bak fasaden. Jeg vil uttrykke følelser, og de må være ektefølte. Når jeg har dårlige dager vet jeg jo at de fleste rundt meg også har dem. De dagene, timene eller minuttene er en del av livet. Vi smiler tappert og virker problemfrie på dem rundt oss, men det er jo oss selv vi lurer. At det er så vanskelig å vise sine nedturer gjør meg nysgjerrig. Jeg får et ønske om å fortsette». (3)

Vikens portretter er overdrevne, heftige, latterlige, tragiske, absurde – og kan ses på som kollektive bilder av vår tids mennesker. Det treffer noe i oss – nasjonalt og internasjonalt. At dette skjer i maleriet, som ble dømt nord og ned for ikke så lenge siden, er interessant. 

Figurkomposisjonene

Det siste året har Viken arbeidet med større figurkomposisjoner. Uttrykket og malemåten er det samme, men formatet og komposisjonene er nye. Det fremstiller heftig dynamikk mellom flere figurer som er involvert i hendelser av forskjellig slag. Figurenes omriss og konturer kommer tydeligere og mer markert frem - og fargene er blitt klarere, sterkere. Jenter med fletter, åpne sår på halsen, helsearbeidere, sår sydd sammen med glidelåslignende sting, fødende kvinner, kvinner med blødende kjønn, amøbeformede figurer - halvt menneske, halvt dyr - beveger seg i et slags univers, med sol, stjerner og planeter. Dyriske kropper med innvoller og skjelettet synlige, dyr som biter menneskelignende figurer, figurer med mannlige og kvinnelige attributter, fødende figurer, uvisst om det er et menneske eller dyr, truende enorme hender som kommer inn fra sidelinjen og truer idyllen, kvinne og mann i samtale eller omfavnelse, drømmen og realiteten, smerten og gleden. Korset som symbol går igjen, kanskje med henvisning til hennes tidligere arbeid innen helse, som hjelpepleier, eller kanskje som religionskritikk.

Det ekspressive uttrykk - inspirasjonskilder

Samtidskunsten reflekterer vår tid, samtidig som samtidskunstnere henter inspirasjon fra kunsthistorien. Det ekspressive og ekspresjonistiske kjennetegner Trude Vikens kunst. At et kunstverk er «ekspresjonistisk» betyr som regel at verket er heftig og djervt malt og uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden. 

Etter sitt første besøk på Munchmuseet som barn og gjennom hele ungdomstiden var Trude Viken opptatt av ekspresjonisten Edvard Munch, Norges mest internasjonalt kjente maler, og i noen grad av Paul Gauguins kunst. Både Munch og Gauguin utforsker og bearbeider følelseslivet med nådeløs ærlighet, og har til felles et ønske om å illustrere følelsene som vi har, men ofte gir avkall på. Men - etter et møte med Leon Kossoffs ekspresjonistiske portretter, vist på Anneli Juda Fine Art i London i 2010, endret dette seg. Leon Kossoff var en del av den London-baserte kunstnergruppen School of London, som arbeidet med et maleri tilhørende den «eksistensielle figurasjon», der mennesket og det menneskelige står i sentrum. De var opptatt av oljemaleriets stofflighet som uttrykk for menneskets kroppslige eksistens. 

Den norske kunstkritikeren Lotte Sandberg karakteriserte Kossoff som «en urban heimstadmaler». (4) Han begynte å tegne og male hjembyen sin allerede som ung og har siden fortsatt med det – og kun det. Og – ved å benytte det som utgangspunkt forteller bildene hans noe om det generelle – om andre steder, ja om alle steder, lik Trude Vikens portretter, som taler direkte til det allment menneskelige – i dypet av oss. Flere av School of London- kunstnerne ble presentert i Norge på Astrup Fearnley Museet i 1994 – i utstillingen Dobbel Virkelighet. Videre har også Frank Auerbach, som deltok på samme utstilling, vært viktig for Trude Vikens kunstnerskap. Hans intensitet og røffe utforming av motivene med tykke lag maling formidler en slags sansning - i kroppen og malingen. Hans «ville» bilder er sterkt knyttet til kunsthistorien og den maleriske tradisjonen – som Vikens kunst. 

Svenske Lena Cronqvists kunstunivers synes også å være beslektet med Trude Vikens motivkrets. I sine ofte selvbiografiske motiver fremstiller hun oppvekst, morsrolle, sykdom, kjærlighet og død med ekspressive penselføring. Hennes maleri og psykologisk dyptpløyende motiver har hatt stor betydning for det selvbiografiske maleriet i nordisk kunst. 

Paula Rego er imidlertid den kunstneren som kanskje har betydd og fortsatt betyr mest for Viken – som med sine arbeider avspeiler feminisme inspirert av folketemaer fra hjemlandet Portugal. Mange av hennes verk viser kvinner i foruroligende situasjoner og har mange referanser til kunsthistorien. Paula Rego regnes av mange som den mest betydelige kunstneren som i dag maler kvinners liv ærlig og rett fram. Rego var for øvrig også tilknyttet School of London som utstillende medlem sammen med Frank Auerbach og David Hockney. 

Ingen idyll – ingen drømmer

Trude Viken er realist i den forstand at hun konsekvent forholder seg til samtiden og virkeligheten – ikke idyllen og drømmene. Portrettene og figurkomposisjonene har ikke som mål å være «vakre» i utvendig betydning, men vakre i sin nakne sårbarhet. Hva er skjønnhet, hva er vakkert? Meningene er delte og det kommer an hvem du spør. Det vakreste er imidlertid for mange det dypest menneskelige – sårbare møter mennesker imellom. Og det er nettopp den menneskelige, dynamiske og psykologiske hverdagspoesien hun beskriver i maleriene; menneskets puls og hvordan livet drar oss i ulike retninger med følelser og behov. Vikens farger, former og strøk, ja, selve maleprosessen blir bilder på livet selv. På mange måter handler bildene om skaperkraften som en del av det menneskelige – og som overlever.

Vikens bilder gir oss tanker omkring det moderne bildets paradoks – den mangedoble virkeligheten. Hennes verk refererer på ulikt vis til den sansbare virkeligheten utenfor bildet, der vi møter ansikter og kropper, og våre egne minner og erfaringer, en uunngåelig virkelighet. Kunstneren deler raust med betrakteren og vi gjenkjenner situasjoner og følelser. Som kunsthistorikeren Hans-Jakob Brun skriver i sin tekst om syv malere fra the School of London, er bildet «et vitnemål om et individs strev med oljefarger på lerret, med komposisjon, abstrahering, fordreining, sammensetning, modellering. Her er estetisk provokasjon såvel som forførelse, fysisk utladning såvel som omhyggelig utarbeidelse, alt bevisst skapt av et individ i en ateliersituasjon foran et staffeli, for vår betraktning». (5) Det kan også passe som en beskrivelse av Vikens kunst.

Gjennombrudd internasjonalt

Trude Viken både debuterte og slo gjennom internasjonalt i mai 2018. Det skjedde plutselig – i New York. Hennes første «grid» med dagboksnotater – Diary Notes – ble solgt på utstillingen, Faces and Traces, som hun viste i Fortnight Institute i East Village. Timeout.com sammenlignet henne 21. mai med Francis Bacon og James Ensor (6) og anbefalte utstillingen blant de fem beste den aktuelle uken. Det hele startet i forkant via Instagram, der den amerikanske kunstneren Richard Prince, som for øvrig er godt representert i Astrup Fearnley Museet i Oslo, oppdaget og kommenterte Trude Vikens bilder og etter hvert kontaktet henne fordi han var interessert i å kjøpe bildene. Eierne av Fortnight Institute, begge med bakgrunn som assistenter av Richard Prince, inviterte henne som utstiller, og snøballen begynte å rulle. 

I 2018 publiserte også det uavhengige og prestisjefulle kunstforlaget Innen (med base i Zürich) som fremmer og utgir sveitsisk og internasjonal samtidskunst - en Zine på Trude Viken - Drawings. Med dette skjøt karrieren fart for alvor.

I årene som fulgte har hun vist separatutstillinger både internasjonalt og nasjonalt: Unmasked i M+B i Los Angeles, USA (2019), The Tendon Blanket Goes Down at Nightfall i Buer Gallery i Oslo (2021), Midnight Theater i Fortnight Institute i New York (2021) og Night Eyes på Vestfossen Kunstlaboratorium (2021), en utstilling som ble forskjøvet et år på grunn av covid-pandemien. Foreløpig – i 2022 – har hun vist utstillingen Midnight Activities hos Belenius i Stockholm.

Gjennombrudd nasjonalt

De første årene var det lettere å nå frem til publikum i USA enn i Norge. Men - med Vestfossen Kunstlaboratoriums separatutstilling Night Eyes i 2021 var gjennombruddet i Norge også et faktum. Øivind Storm Bjerke anmeldte utstillingen i Klassekampen. Anmeldelsen innledes med å vise til Vestfossen Kunstlaboratorium som lever opp til sin ambisjon om «å være et sted for eksperimenter og nyoppdagelser». «Trude Viken maler portretter og figurbilder med karikerte, vulgære og frekke oppsyn. Men – det som fenger mest ved disse bildene, er ikke de rå motivene, men den direkte og sprelske malemåten». Han skriver videre at malingen «får liv i bildene gjennom vekslingen mellom knudrete overflater, der penselen etterlater seg dype spor i overflaten og glatt påførte partier. Farger som skriker og farger som trekker seg sammen og blir stille, gjør blikkets vandring over billedflaten til en dramatisk reise inn i et særpreget univers». Han avslutter slik: «Vikens overdrevne, latterlige, festlige og tragiske personer gir oss et kollektivt portrett av samtidens mennesker. Noe av det mest interessant med bildene er at dette skjer i form av malerier med et digitalt medium som formidlingskanalen ut mot en internasjonal kunstverden». Helt til slutt påpeker han det interessante i at maleriet – som kunstnerisk medium – har vist seg ikke bare å holde stand, men også å utvikle seg i nye retninger «som følge av utfordringer fra nyere billedteknologier». (7)

Aleksi Mannila i Morgenbladet gir henne en entydig positiv anmeldelse. Han imponeres av ekspressiviteten og den visuelle overfloden, og «blir fristet til å si at Trude Viken er en sensasjon av en maler; hun er i alle fall i besittelse av et sjeldent godt og komplekst uttrykk som vrenger ut et universelt indre følelsesliv». (8)

Samme vår – i 2021 - anmeldte Hannah Stamler hennes andre separatutstilling i Fortnight Institute, Midnight Theater, (9) i Artforum, et av verdens viktigste tidsskrifter for samtidskunst. Hun skriver at «Viken adeptly commits to canvas the often-ineffable feelings of dysmorphia and disquiet that many of us struggle with”. Videre at identitetsdramaet som er fanget i hennes “Diary Notes» er «dialed up to surreal heights in Midnight Theater 1 and 2, both 2021, showing dream sequences that present the artist locked in a tumultuous battle between her inner angel an her inner demon”. Hun beskriver verkene som “unapologetic maximalism – layered brushwork, saturated color, and carnivalesque staging”, at de fremkalte noe foruroligende og sammenlignet bildene med Francis Bacon og Florine Stettheimer. Anmeldelsen ble avsluttet med at Midnight Theater «gave us merely a small tast of the strange delights she has to offer”.

Høsten 2021 var det flere som ble kjent med Vikens kunst i NRK-produksjonen Kunstnerliv. Trude Viken og Edvard Munch, der det ble fokusert på Munchs betydning for hennes kunstnerskap. Begge maler de rå følelsene de fleste av oss er fylt av og som vi ofte skjuler for oss selv og andre. 

Utdanning og profesjonalisering

Trude Viken har fått sin kunstutdannelse gjennom studier ved DTK – Det Tverrfaglige Kunstinstitutt – i Bærum (2009-2012). Hun har et liv som hjelpepleier og familiemor med maling og kunst på si bak seg før hun tok skrittet ut og satset på kunsten for alvor. Da hun søkte Kunstakademiet i Oslo i 2012, 43 år gammel, etter tre år ved DTK - kom hun imidlertid ikke inn. Hun fikk klar beskjed om at hun ikke var god nok i engelsk og allerede var «en ferdig kunstner». 

I en periode etter dette fikk hun korrektur hos Markus Brendmoe som gjorde henne oppmerksom på den polsk-norske kunstneren Ryszard Warsinski (1937-1996), en kunstner Brendmoe hadde vært elev av på 1980-tallet. Vikens forbindelse til Warsinski kom tydelig til uttrykk i utstillingen Dialogues with the Past: Trude Viken og Ryszard Warsinski - som ble vist i Bærum Kunsthall i 2020. Tegninger og malerier fra begge kunstnere ble vist side om side – som en kunstnerisk samtale. I forbindelse med utstillingen uttalte hun selv: «I bildene hans kjenner jeg igjen det ekspressive utrykket og det ektefølte. Dette er blant de tingene jeg ønsker å finne et utrykk for i mitt kunstnerskap. Jeg vil bryte med det tillært vakre og utrykke ting som av mange blir oppfattet som stygt og for enkelt. Det frastøtende har også sin skjønnhet, og det kan være vakkert for meg, sier Viken om sitt møte med hans verk» (10).

Jeg søker den grusomme skjønnhet, uttalte Ryszard Warsinski i 1975, og er en søken som kanskje også driver Viken i sitt arbeid. I et intervju med Dagbladet forsøker Warsinski å forklare hva han mente: Jeg er fascinert av en opprinnelig skjønnhet – en vill og grusom skjønnhet av vår begynnelse og slutt. Vi vet at det er onde og gode mennesker. Jeg er opptatt av menneskenaturen slik den er – både ond og god. Det er livet – ondskap og godhet forent. Slik oppstår bildet. Og den grusomme skjønnhet» (11). Han avslutter intervjuet med at «en kunstner får ikke hjelp av engler. Gode ønsker, det velmente kan det aldri bli god kunst av, det er helt sikkert».

Veien videre

Det har vært hektiske år fra gjennombruddet i 2018 og frem til i dag. Hun har deltatt på en rekke gruppe- og kollektivutstillinger internasjonalt, blant annet Hunters in the Snow ved Fortnight Institute i New York (2021), I Have My Eye On You i Everyday Gallery i Antwerpen (2021). I Norge er hun våren 2022 representert med fem verk i det nye Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst Oslo.

Anders Graham ved Graham Film AS er i gang med å lage en dokumentarfilm - Trude Viken – det er aldri for sent å følge drømmen. Våren 2022 var hun aktuell med to separatutstillinger: Midnight Adventures i Gallery Belenius i Stockholm og Independent Art Fair (for Fortnight Institute). Hun har også deltatt i gruppeutstillinger på visningssteder som Over Manhattan (2022) og 303 Gallery (2021). De tre sistnevnte i New York. Senhøstes 2022 står en separatutstilling i galleriet OTP Copenhagen for tur. 

Trude Vikens arbeider minner oss om at maleri fortsatt kan forbinde oss med hverandre – og verden - mer enn en måte å diskutere stilistiske forhold på. Hennes kunst er knyttet til kunsthistorien og tradisjonen samtidig som hun gir ny form til denne. Med utgangspunkt i ekspresjonismens desperate uttrykk og pastose strøk, er bildene en eksplosjon av kraft og energi – som får frem ærlighet istedenfor all staffasjen vi omgir oss med – i livet og i kunsten. Virkeligheten består av mange virkeligheter – doble og mangedoble virkeligheter. Vikens kunst uttrykker dette og er med å fornye figurmaleriet og portrettet gjennom et svært selvstendig bidrag. 

LITTERATUR

Trude Viken: Night Eyes, Vestfossen Kunstlaboratorium (Ansten Press 2021) med tekster av:

  • Audrey Vollen: «Trude Viken». 

  • Fabiola Alondra og Jane Harmon, Fortnight Institute:  «Trude Viken: Night Eyes». 

Trude Viken. Drawings, Zine, Innen Books, Zurich, Switzerland 2018.

AVISER/NETTAVISER

2021

  • Lars Elton: Denne dama står for tidenes norske kunstsalg. I: Dagsavisen, 28. august 2021.

  • Øivind Storm Bjerke: Leker og reflekterer. I: Klassekampen, 10. juni 2021

  • Aleksi Mannila: «Over motene, bortenfor trenden». I: Morgenbladet, 4.-10.  juni 2021.

2020

2018

KILDER

  1. Thirty-year-old Woman, dikt fra diktsamlingen Obra (Mariposa Azual , Lisboa 2000) av Adília Lopes. Oversatt av Richard Zenith 2005.

  2. Pseudonym til Maria José da Silva Viana Fidalgo de Oliveira (f. 1960, Lisboa).

  3. https://osloopen.no/nb/kunstnere/3885  (22. desember 2021).

  4. Lotte Sandberg: Leon Kossoff. I: Dobbel virkelighet/Double Rality. «The School of London. Utstillingskatalog, Astrup Fearnley Museet, Oslo 1994, s. 44.

  5. Hans-Jakob Brun: Dobbel virkelighet. Syv malere – The Shool of London. I: Dobbel virkelighet/Double Rality. «The School of London. Utstillingskatalog, Astrup Fearnley Museet, Oslo 1994, s. 4.

  6. https://www.timeout.com/newyork/art/trude-viken-faces-and-traces (14. mai 2022)

  7. Klassekampen, 10. juni 2021. «Leker og reflekterer», signert Øivinds Storm Bjerke.

  8. Morgenbladet, 4.-10. juni 2021. «Over moten, bortenfor trenden», signert Aleksi Manila.

  9. https://www.artforum.com/print/reviews/202108/trude-viken-86780 (14. mai 2022)

  10. https://baerumkunsthall.no/DIALOGUES-WITH-THE-PAST-Viken-og-Warsinski (14 Mai 2022)

  11. Hilde Mørch: Ryszard Warsinski. Confabulari. Bildets vesen og den grusomme skjønnhet. Orfeus Publishing 2015, s. 110 (Dagbladet, 4. oktober 1975, signert Bernhard Rostad).

Maren Kjærnes
Previous

Trude Viken and Edvard Munch